Vi er i Amsterdam

Her sitter vi - flyet til Kuala Lumpur er fire timer forsinket. Men vi koser oss. Vi har spist paa McDonalds paa Malaysia Airlines sin regning. Har flere matbilletter tilgode - ikke verst. Det ser ut som vi faar et senere fly ut til Sumatra, saa da blir det bare noen faa timer forsinkelse der ogsaa. Ingen sure miner, bare godt aa ha kommet igang med reisen. PS: Traff Loeven paa McDonalds. Den saa mett og god ut den ogsaa.

Sommerfugler i bagasjen og i magen

I dag gjøres de siste forberedelser. Det er bare tre dager igjen. M'en har fått tilpasset sommerfuglvinger - jo hun skal være med på flyet, men trenger dem til en illustrasjon. MorA øver sanger og bevegelser. H'en har lagt inn alt som skal være med på minnepinne og mp3-spilleren. Dessuten er pass og billetter kopiert i tilfelle ting skulle gå galt med noen av originalene. Mye å holde orden på, men det kribler i magen. Et symptom på reisefeber?

I går ble det gjort en fordeling mellom teamet og folk på Sumatra, på undervisningen pastor Terry skulle hatt. Det blir ikke slik det kunne blitt, men det blir slik det blir. Det kjennes trygt, om enn "shaky", å bli avhengig av Han som er større enn oss.

I morgen skal hele teamet sendes ut fra Norkirken. Det skal bli godt å omsluttes av vennene våre og menigheten vår. Fellesskapet er utrolig sterkt, og nå er det vår tur til å bli båret. Det ser vi fram til.

Når 8 blir til 7

Dette har vært en tung dag. Pastor Terry ringte i dag og sa at han ikke kan bli med på turen, morens tilstand var forverret og han var rådet til å bli hjemme. Hjelp! Det er rart med det når teamlederen, han som har gjort reisen før og gjort erfaringer vi hadde hatt god bruk for, ikke kan bli med. Vi blir litt usikre, reddere, og delvis fortvilet. Hvorfor dette?

Kunnskapsordet fra Huskirka dukket opp igjen; dere kan få utfordringer dere ikke hadde regnet med, men vil oppleve utrustning nok til å komme gjennom det. Må innrømme at det ikke var lett.

Vi har vært i kontakt med Sumatra og konferert om hvordan vi skal legge det opp nå, når teamlederen er borte. Jo, vi kan få det til. H'en skal undervise Terrys del om visjon og misjonærene kan ta noe. A'en får trolig mer ansvar for lovsang og sanginnlæring. Teamet får utfordring i forhold til å sende søndagsskolelederne ut - dvs hjem til sine egne.

Spenningen blir ikke mindre med siste døgns utvikling, men vi er trygge. Skulle bare mangle, vi vet jo hvem vi har med å gjøre:)

Og i morgen kommer Sandnesposten og Dagen. Rene pressekonferansen...

Vaksinering

Vi er gjennomhullet - lekker snart. I går hadde vi siste runde med vaksinering før avreise. Det har vært påfyll av stivkrampe, polio og difteri for oss voksne. Ellers har alle fått vaksine mot tyfoid og hepatitt A og B. Det ble mange stikk det! For å unngå den store skrekken med diarè har vi også tatt drikkevaksine.



To søndager har gått med til vaksinering og alt er proffesjonelt utført av vaksinasjonssykepleieren i menigheten. Helt genialt. Stor takk til Oddy :)



Det store spørsmålet har den siste tiden vært om vi skulle ta malariatabletter og eventuelt hvilket merke vi skal gå for. Noen har skremt oss opp med å fortelle om psykoser og mareritt. Ja, vi tok ingen sjanser. Det ble Malarone på oss voksne og Lariam på de små. Vi håper det går bra for alle... Blir vi syke nå er det jammen ikke vår feil.



Det er en travel uke vi er gått inn i. Alt undervisningsmatriellet skal på plass, og det er sykt mange detaljer som administratoren skal ha oversikt over. Tro det eller ei; hun er gått lei av shopping. Tror vi reiser neste år også:)

12 dager igjen - billettene har kommet

12 dager. 12 korte dager. 12 hektiske dager. 12 dager med forventning - nå er tiden der snart. Vi gleder oss mer og mer. For et par dager siden kom flybillettene. En svær bunke - vi skal jo både hit og dit.

Tirsdag 26. før fuglene våkner går flyet til Amsterdam. Etter formiddagshvilen går ferden videre til Kuala Lumpur. Neste dag, tidlig på morgnen, er vi framme. Et helt døgn på fly. Det virker i overkant (og er det i realiteten også). Nå blir det til at vi reiser direkte til Indonesia og lander forhåpentlig trygt i Medan tidlig på formiddagen. Pussig nok kommer vi fram på samme tidspunkt som vi reiser fra KL. Regner med at noen er trøtte og sure da, ja.

Men så blir det nesten en uke i ro. Vi får et par dager til å aklimatisere oss og snu døgnet. 29. og 30. juni blir det konferanse på et leirsted i nærheten av Medan. Ca 50 barneledere har meldt seg på. Tipper noen skjelver i buksene den dagen...

Etter konferansen skal vi besøke Bukit Lavang. Det er et reservat for orangutanger. Som sagt er Sumatra en av to plasser i verden der det finnes orangutanger. Det blir kult!

3. juli fyker vi til Kuala Lumpur igjen. Denne gangen får vi et døgn der og kan lukte litt på en av byene i Sørøst-Asia med stor økonomisk framgang. Der er det kinesisk marked og nattmarked og helt sikkert litt av hvert å ønske seg.

4. juli: Reisemålet med størst usikkerhetsfaktor: Phnom Penh. Tidlig morgen reiser vi dit og bruker i underkant av timen på turen. I PP blir det en dag til å se seg om og besøke torturfengslet S-21 og Gullpalasset. Det blir skikkelig eksotisk!

Ny barnelderkonferanse venter 6. og 7. juli i landsbyen Chhuk. Ut fra mailer som er utvekslet de siste ukene, har vi noen flotte dager i vente. Også her vil 50 barneledere høre på oss, og vi lære og oppleve hvordan de gjør. Kjenner at forventningen stiger i takt med antall avsnitt :)

9. juli reiser vi tilbake til KL i Malaysia. Her skal vi ta farvel med reisefølget vårt, som reiser direkte tilbake til Norge. Vi blir over et døgn i Østens New York og utforsker litt. Tirsdag 10. setter vi kursen mot sol, sand, snorkel og vann i Redang, nordøst i Malaysia.

Vi skal være fem netter på Redang. Her skal vi fordøye inntrykk og få oss noen nye. Som familie er det viktig at vi kan bruke dager sammen, bare oss. Snakke, leke og kose oss.

Men så blir det Kuala Lumpur igjen, denne gangen på skikkelig. Nå skal vi ha fem dager med shopping og fornøyelsespark, grottevandring og bestigning av tvillingtårn. Når dette er gjennomført er vi sikkert klare for å vende nesa hjemover.

19. juli kl 23.55 tar flyet av fra flyplassen i KL og 11.30 dagen etter er vi forhåpentligvis på norsk jord igjen. Dette blir så innholdsrikt, at vi aldri har vært med på lignende.

Utrustning

I går hadde vi siste Huskirke-samling før vi reiser. Det er en gruppe på tolv, som samles annenhver uke. Denne gangen var det avslutning for sommeren og vi spiste godt, men best av alt, vi brukte tid til å lytte til Gud og be sammen.

For oss ble dette en sterk kveld. Vi fikk et kunnskapsord om hva som kunne vente oss, mens vi er på turen, og samtidig ble vi utrustet ved at vi ble bedt for. Det kan bli tøffe ting som møter oss, det er det ingen tvil om, men vi har en som går med oss i dette og som bærer oss.

En ting som har skjedd de siste dagene, er at moren til et av teammedlemmene har fått påvist kreft og vi vet ikke hvordan det kan utvikle seg. Vi ber om at tingene må legge seg til rette, men vi vet ikke hvilken utgang det kan få og når det kan skje. Selvfølgelig ønsker vi at hun skal bli frisk.

I møte med dette kjenner vi på en uro, men samtidig en trygghet. Vi går ikke alene. Bli gjerne med og be for denne situasjonen.

Våre medvandrere

Vi har fått oss medvandrere. En medvandrer kan være en person som lytter, veileder og snakker med en som har ønsket dette. Vanligst er det at medvandringen pågår år etter år. De møtes en gang i ne og ny, eller kanskje enda sjeldnere. Det er også vanlig at medvanring er en avtale mellom to, men dette har vi nå prøvd å gjøre en vri på.

Anita og Hans har i fellesskap fått seg et vennepar med litt mer livserfaring som medvandrere. Det er kjempespennende. I høst snakket vi med M&P for første gang som våre medvandrere. Vi hadde fått forespørsel om å bli med på teamtur til Østen, men kjente at det var et stort skritt å ta. Det var nødvendig å snakke med noen. Etter den kvelden var det snudd ganske radikalt.

Hvis du har lest de andre innleggene på denne bloggen, så vet du hvordan det har gått.

Sist uke var det igjen tid for medvandring. Vi hadde store forventninger. Disse folka er så gode å snakke med. De ser våre utfordringer, våre bekymringer, våre tanker om tingene. Igjen fikk vi dele de små praktiske tingene vi står overfor, og viktige spørsmål. Hva skal vi pakke i? Må vi ta malariatabletter? Ungene gleder seg på forskjellig måte, hvordan takler vi det?

Noe hadde de svar på, noe hadde de tanker om. Andre ting ville de bidra med. Når vi igjen spør hvorfor vi skal reise på denne turen, så hjelper de oss å sette fokus. Det var så godt!

Da kvelden gikk til sin ende, bad de for oss, og på en måte sendte oss ut igjen.

Jeg ønsker å berømme folk som tar seg tid til andre på denne måten. De gir av sin egen tid til andre, til noen som trenger noe av deres livserfaring og støtte. M&P gir - uten vederlag - bare av godhet.

Nå er det blitt slik at vi skal få låne en koffert til turen og dessuten så ville M sende med oss noen hoppetau, slik at det kan bli enklere for oss å få kontakt med lokale barn i Medan eller i Chhuk. Fantastisk!